Min eventyrlige speiderkarriere
- jeg nådde toppen i en høyde av nesten 4.000 moh.
Min speiderkarriere i 1. Bekkelaget begynte i patruljen Elg. Elg hadde patruljemøter hjemme hos familien Stensrud i Jomfrubråtveien. Jan Petter Stensrud (Janna) var patruljefører, med sin store lillebror Torgeir som assistent og arveprins. Janna fortalte stadig Torgeir i andres påhør at han var tallentløs (med to ler for å få alt trykk på første stavelse), men Torgeir ga ikke opp for det.
Ettersom Torgeir lå an til å etterfølge Janna som patruljefører, og jeg var like gammel som Torgeir, blokkerte han i praksis en videre karriere for en med mine ambisjoner i Elg.
Stein Løvold, som var troppsleder, og senere har kommet så langt som det vel er mulig å komme både nasjonalt og internasjonalt i speidersammenheng, så tidlig hvilket enormt potensiale som bodde i meg, og headhuntet meg som patruljefører i en splitter ny patrulje ved navn Hjort.
Hjort ble en gedigen suksess, ikke minst takket være min ualminnelig høye assistent Eivind. Eivind hadde en passende speiderkjellerstue i Skogroveien, hvor vi bl.a. spilte bordtennis, og hvor det senere patruljemedlemmet Einar Sørland, sittende i en lenestol, overvant den selvutnevnte bordtennisproffen Philip Mortensen.
Selv om det ble en del bordtennisspilling på møtene, viste det seg noen år senere at denne erfaringen ikke var tilstrekkelig da jeg ble satt på en alvorlig bordtennisprøve på Holtet videregående skole. Synd for Fokus spilleren Olav Haraldseid, som da satset på meg som makker i double. Han tok det for gitt at jeg var like god i bordtennis som jeg var og er i nesten alle andre landjordsidretter. Etter at jeg hadde sørget for at vi røk ut av turneringen nesten med en gang, forlangte Olav forgjeves å få starte i turneringen på nytt med en annen makker under henvisning til bristende forutsetninger i forhold til mine ferdigheter. Enda bra hendelsen skjedde i skolens bomberom utenfor gymlærer Næsjes aksjonsradius. Han ga meg nemlig toppkarakter i gym.
Som fersk patruljefører i Hjort lanserte jeg en sparebøsselignende forslagskasse laget av en sølvfarget melkekartong. Det beste, og nesten eneste forslaget i forslagskassen ble innlevert av Ole Henrik Pitten Skau, og skulle i følge bildets undertekst ha vært ca. 70 centimeter langt
På kretskonk på Mortensrud, hvor det siden er bygget blokker og kjøpesenter, var en av oppgavene å lage en kjedereaksjonsmaskin. Jeg tok tak i oppgaven med min velkjente nøyaktighet og utholdenhet, og Hjorts saftblandemaskin gikk helt til topps i konkurransen. At teltet holdt på å brenne opp på samme tur på grunn av min omgang med propan, er en ganske annen sak.
Jeg har tilbrakt atskillige netter i Helsport Tirich Mir sovepose på 1. Bekkelagets hytte Torsmosen ved Sandbakken i Østmarka. Alltid medbringende rå oksekarbonader. Hytta hadde i min tid ikke kurant vannforsyning. På en vintertur hugget vi derfor ut en stor isblokk fra Setertjern ved Frambu noen kilometer unna. Jeg bar naturligvis den store isblokken i sekken opp til hytta. Innen genren tunge løft med ryggsekk har jeg også fartstid med et enormt tungt hustelt i sekken på sykkel over Ekebergsletta. Takket være mine kjempekrefter og jernvilje (ikke minst det siste) mer enn kompenserte jeg for at min mor ikke hadde bil.
Ikke så lenge før troppsleiren i 1982 på Tørbustilen i Vangsåsen ved Hamar, var min mor og jeg på Rolling Stones konsert i Gøteborg. På haiken var jeg ikke vond å be om å gjengi hvordan Mick Jagger fremførte standardlåtene Start me up og (I cant get no) satisfaction.
En pinne fungerte som mikrofon og mosedotter ble kastet rundt som spesialeffekter. De andre hjortene satt som trollbundet, fikk et minne for livet og alle var enige om at det var en fin tur.
Etter hvert som jeg begynte å sykle mer og mer, kombinerte jeg til tider syklingen med speiding.. På troppens jubileumstur til Østerrike i 1985 syklet jeg fra Kärnten i retning Sölden så langt jeg klarte før jeg ble tatt igjen av andre ledere som satt hulter til bulter bak i en Toyota Lite ace varebil (det var like før slik personbefordring ble farlig/ulovlig). Da varebilen omsider tok meg igjen, hadde jeg syklet lengre enn langt. Jeg var merkelig nok ikke spesielt omsvermet i bilen etterpå.
Min speiderkarriere nådde de store høyder på Østerrike turen sommeren 1985, da jeg ble tatt opp som troppsleder i 1. Bekkelaget på den snødekte fjelltoppen Similaun i 3.600 meters høyde.
Ikke alle i speideren hadde like stor forståelse for en ambisiøs syklists spesielle behov. Halvor begynte for eksempel å bråke da jeg aller nådigst hadde fått låne hans lille batteridrevne barbermaskin på en leir i Risør. Og det bare fordi jeg kjørte maskinen i senk på leggene mine (hallo!?).
I tillegg til å ta et anselig antall grader og merker, utmerket jeg meg i speidersammenheng bl.a. på de årlige speiderskirennene og som durkdreven bollespiser på bollefestene. Jeg var en periode også troppens hoffgitarist.