Psyke og fysikk – hånd i hånd.

Jeg er innehaver av to verdensrekorder – en på sykkel og en på ski.

På det intellektuelle plan har jeg egentlig aldri sett de helt store utfordringen. Alt jeg har forsøkt meg på har bare sklidd rett inn – for så å sitte der inne for evig tid. Så derfor søkte jeg til sykkelsporten. Litt motstand og slit måtte jeg også eksponeres for. Der fant jeg motstand, smerte og lykke! Dessuten viste det seg at jeg fikk bruk for hodet der også – det er utrolig hva en sterk tanke kan få kroppen til å utføre.

Jeg fikk min første sykkel med bukkestyre og 10 gir som 15 åring. En fin hvit Peugeot kjøpt på Nordstrand Sport. Min første konkurranse syklet jeg som 16 åring i 1982 og ble ganske god etter hvert.

I 1985 var det en tulling som hadde plassert bilen sin i veien for meg og jeg kjørte hodet gjennom vinduet på bilen hans. Så den sesongen ble mer et sosiologisk eksperiment ettersom jeg i en periode gikk rundt med bandasje på hodet som mest minnet om hodeplagget til noen av våre nye landsmenn.

Det var ikke bare på landeveien det gikk fort, men også på bane. Kanskje ikke så rart ettersom jeg i en periode daglig syklet til skolen på en banesykkel uten bremser og fast nav. Det gjaldt å time trafikklysene for å si det slik.

Da Norge var vertsnasjon for sykkel VM i 1992 kunne jeg vert der – på starstreken. Men fordi jeg er en allsidig person som også utfolder meg fysisk på annen måte som f.eks. på ski i Rondane, og fordi jeg er en gentleman som ikke nøler med å bære sekkene til slitne jenter (i tillegg til min egen på 20 kg) røk korsbåndet og jeg tilbrakte våren på sofaen.

Mens vi er inne på skiløpning må jeg i all beskjedenhet si at jeg er innehaver av verdensrekorden i antall runder i lysløypa på Branfjell – uten opphold. En vinterdag fant jeg stor tilfredsstillelse i å gå den samme runden på 3 kilometer 25 ganger. Det skulle bli 75 kilometer det.

Noen vil også hevde jeg har verdensrekorden i antall runder rundt en skistue inne på Vangsåsen, men det er bare fordi jeg bommet i valget av treningskamerat som ikke skjønte hva som er kvalitetstrening. Kan skjønne man må tømme glykogenlagrene innimellom! Eller ta seg en tømmetur, som jeg også i populistiske ordelag omtaler det. Ikke alle skjønner seg på det. Så da en venn av meg etter ca. 4 mil på ski mente det var på tide å innta litt føde på en skistue så fikk det den naturlige konsekvens at jeg måtte holde det gående ved å løpe rundt og rundt den hytta mens han spiste sin Kvikklunsj. Ingen kan i hvert fall bebreide meg for å være egoistisk og usosial – vi vinket tross alt til hverandre hver gang jeg passerte vinduet der han satt.

Jeg har opplevd mye på sykkelsetet, men sjelden har jeg fått ett større kick enn da jeg i 1984 syklet igjennom en tunnel ned fra et skisenter oppe i de Østerrikske alper. Alpelandskapet er som kjent bratt, og tunneler kan være mørke. Denne var både bratt og helt stummende mørk. I tillegg full av issvuller. Hoj hvor det gikk(!) for jeg kunne jo ikke bremse.

Etter at jeg la opp som aktiv syklist i 1996 har jeg tatt det med ro og bare slengt meg med på noen turer her og der, sånn som Trondheim – Oslo og Nordkapp til Lindesnes. På Lindesnes er det for øvrig noen blonde jenter som, i tillegg til min kone, har skjønt hvilket prakteksemplar jeg er. Men jeg må dessverre skuffe alle jenter som har oppdaget mine kvaliteter: Det er kun en kvinne i mitt liv, men hold bare fast på meg som deres idol. Dere vil leve best med det.

Min merittliste finner du her.